Fremmedfrykt for eget land

Nå er det veldig kort tid igjen i Uganda og mange tanker flyr gjennom hodet. Mange av de tankene har med de første dagene i Norge å gjøre. Hvordan kommer det til å bli? Er Norge faktisk slik som jeg husker det? Kommer jeg til å føle meg ensom og utenfor når ikke damen i butikken spør hvordan jeg har det? Ja, det er mange tanker. Etter en lang samtale med mamma, som er mester i å stille de rette spørmålene, ble ting litt klarere for meg. Hun spurte "Tror du du legger igjen en del av deg selv i Uganda?". Og det er akkurat det jeg gjør. Her i Uganda har jeg funnet en ny versjon av meg selv. Kanskje en ny og bedre versjon. En som kan lese i timesvis, en som ikke nødvendigvis liker å være veldig effektiv, men heller nyte alle dagligdagse gjøremål, og ta seg god tid. Frykten for at alt jeg har lært her, om meg selv, om Norge og om livet generelt blir igjen i Uganda er større enn jeg hadde forventet.

Uganda er blitt det hverdagslige, mens Norge er et land langt vekke som jeg bare kan drømme om. Nå skal jeg reise fra hverdagen og dra til "det lova land" (som jeg liker å kalle det, for det er litt slik det føles). Jeg gleder meg og gruer meg på samme tid. Men mest gleder meg.

Jeg gleder meg til å treffe disse!











Og mange, mange fler :D

Konsert og dagen jeg trodde aldri skulle komme OG MAV

På fredag var jeg på konsert med Moses Mokisa som er pastor i Kirken vi går i (Worship Harvest). Helt fram til den konserten har jeg ikke hatt noen som helst anelse om at menigheten er en lovsangsmenighet og at pastoren er helt insane flink på gospel musikk! For ikke å snakke om de utrolig flinke musikerne og sangerene han hadde med seg! Alle kom fra Worship Harvest og jeg følte jeg var på Kirk Franklin i Uganda. Så er det ekstra gøy med konsert i Uganda for alle danser og koser seg :D Jeg hadde glemt hvor mye jeg liker gospel musikk, men nå, takk til Moses, har jeg blitt minnet på det igjen - Big Time!

Så til dagen jeg aldri trodde skulle komme. Jeg kjenner at det skal bli trist å reise fra Uganda. Plutselig er det ikke så bra at det bare er 4 uker igjen. Ja, jeg gleder meg fremdeles veldig masse til å komme hjem, men jeg kvir meg til den dagen jeg sitter i Norge og tenker på hvor fint det var å være i Uganda. For jeg vet at den dagen kommer... Igjen er det bra vi har internett og telefon, og ikke minst fly så man kan besøke!

til slutt en odé til:

Marte Anundsen Vilming er jenta som finner frem en side i meg jeg ikke visste jeg hadde. Deler av den så dagens lys i løpet av kongshaug-tiden men det nådde aldri til dette nivået. Hun er jenta som får meg til å overbevise andre om at jeg er akrobat på sirkus Agora og tar meg med langs stranden en hel dag i nisse lue til alle kaller oss for Ms Santa og Sister Cat. Hun er og veldig god på å etterligne Leeeena i Ut i vår hage. Det er ikke akkurat et minus nei.

Den berømte Marte og den berømte kjekspakka

Marte har bare EN negativ side. Hun har veldig dårlig inflytelse på meg, og det fungerer nok begge veier. Når Marte kommer på besøk tar jeg meg selv i å gjøre ting jeg egentlig ikke burde og bruker gjerne litt for mye tid på Garden City (kjøpesenter) og på kino. På tross av denne grusomt negative siden er hun en flott jente med skikkelig dårlig humor! Noe som igrunnen er ganske bra.

Vi skal kanskje jorden rundt om to år, noe som i tilfellet resulterer i et 4 friår. Men man er jo bare ung en gang da!